Det endrer seg hele tiden, man kan ikke forvente at ting skal fortsette som før. Det har vi alle lang erfaring med. Det gjelder også matvanene våre, ofte grunnet trender og ny kunnskap, mer og mer de siste årene av helsemessige årsaker. Men endringer av andre sider av livet kan også påvirke matvanene våre.
Et nytt samlivsmønster gir nye ting å forholde seg til, en ny partner eller en person mer eller mindre i husholdningen vil gi nye ting å ta hensyn til. For eksempel ble jeg vant til mye mer varm mat og grønnsaker da jeg flyttet inn til mannen min, samt at jeg var pent nødt til å lære meg å lage mat - jeg kunne koke poteter og steke pannekaker, der stoppet mine kunnskaper. Han på sin side fikk lære seg til at det ikke nødvendigvis må være et varmt måltid 3-4 ganger pr dag, til frokost og kvelds fikk han pent nøye seg med et par brødskiver. Det ble fort en vane for ham, han begynte også ganske raskt å tilpasse seg grovt brød som jeg likte i stedet for loffen han har vokst opp med, og foretrekker i dag det grove rugbrødet jeg baker til ham. Det er i utgangspunktet Ingers Rugbrød, som jeg har laget så mange ganger at jeg har sluttet å måle opp ingrediensene og tar det på slump. Mangler jeg noen ingredienser tar jeg noe annet som ligner, og slik blir aldri brødene helt like... ikke ubetinget positivt bestandig...
Man tager det man haver, sa Kajsa Varg. Det synes jeg er et fint motto, det bruker jeg ofte når jeg lager mat. Men det krever gjerne at basisen i kjøkkenskapene er i orden, for dersom man mangler noe essensielt er det vanskelig å få til noe.
Vår basis er relativt stor - men etter at guttungen flyttet ut har vi kuttet ut melk og kneippbrød. Og når jeg da finner ut at jeg bare MÅ begynne med lavkarbo igjen, blir det ekte smør og fløte, samt MYE egg og en del kremost. Uten disse varene sliter jeg med å lage noe som passer, uansett hva jeg ellers har av kjøtt, fisk og grønnsaker. Men pasta og ris har vi kuttet kraftig ned på, da det stort sett bare blir laget til gemalen og besøkende.
For å kunne være økonomiske - og med meg på arbeidsavklaring er vi pent nødt til det - burde vi sette opp en liste på basisvarene og hvor mye vi ca trenger i løpet av en uke, og så handle hver fredag eller noe sånt. Jah, det burde vi... jeg tror faktisk jeg skal sette meg ned nå etterpå og prøve å lage en liste så får vi se hvor langt vi kommer med det. Det som ofte skyver budsjettet over kanten er ekstrautgiftene, og når man ikke må småhandle flere ganger i uken så kan man automatisk kutte ned på noen av de utgiftene. Tror jeg. Det blir i alle fall garantert mindre impulskjøp da.
Det er bra at jeg liker å lage mat, kjøkkenet er mitt rom og jeg blir faktisk sjeldent sliten av selve matlagingen - det er det å stå oppreist et par timer i strekk som kan ta knekken på meg. Man slapper av når man gjør noe man liker, og med en spennende lydbok på øret mens enklere oppgaver er i gang har jeg faktisk en del kosestunder for meg selv på kjøkkenet mitt. Hadde det ikke vært slik hadde nok boksåpneren blitt utslitt - og vekta mi helt ute av kontroll.
Det ligger en stor tilfredsstillelse i det å lage noe fra bunnen av. Vi har også prøvd å dyrke grønnsaker og urter til bruk i matlaging, med meget varierende hell. Jeg har ikke grønne fingre, for å si det slik. Men når vi får det til, er det utrolig artig å kunne høste direkte fra hagen - eller sopp og bær fra skogen, for den saks skyld - og lage sin egen mat av det. Det har ikke noe med matauk å gjøre, det er bare så mye bedre enn å kjøpe det ferdig!
Planen er jo et eget hus i Tyrkia etter hvert, og drømmen er å ha noen få matplanter der. Aprikostre og druer for eksempel, det er nøysomme planter som kan stå lenge uten særlig stell og klare seg fint allikevel.
Vet ikke om det blir noe av noen gang, men drømme skal man aldri slutte med - tenk så kjedelig det må være å ha alt man drømmer om, hva har man å se fram til da?
Men man bør allikevel lære seg å være tilfreds med det livet man har uten å misunne eller gremmes over alt man ikke har. Det er en lekse det har tatt meg mange år å få inn i skolten. Etter at jeg ble syk har det blitt en nødvendighet å godta at ting er som de er, stresser jeg for mye for å få det annerledes vil jeg bli liggende et par dager, gremmes jeg for mye vil jeg bli deprimert. Det har gjort meg mye mer fornøyd i hverdagen og stabil i humøret enn jeg noen gang har vært før i livet mitt.
Hva så om vi ikke får råd til en Samsung Galaxy SIII til jul? Det hadde vært litt kjipt, jeg har jo ønsket meg den så lenge - men livet vil ikke bli hverken bedre eller verre av den grunn.
Andre kvinner samler på sko - jeg er elektronisk duppeditt-frik. Bare så synd jeg ikke har råd til det...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar